Oppdrettsfakta

I dag står det til enhver tid om lag 4 – 500 millioner oppdrettslaks i sjøen langs kysten vår. Kysten er delt i 13 produksjonsområder (PO) som annet hvert år evalueres for å se om oppdretterne i sonen kan få kjøpe vekst av staten.

Dette vekstregimet ble innført i 2017, etter at Stortinget vedtok den såkalte «Trafikklysmodellen».

Figuren viser fargekodene på trafikklyssystemet i 2019. Fargene til høyre er gitt av fiskeriministeren, mens fargene til venstre var forskernes vurdering.

I trafikklysmodellen er det lakselusas påvirkning på utvandrende villaks-smolt som er eneste indikator som regulerer veksten. Systemet kan ta inn flere indikatorer om man avgjør at dette er nødvendig. Mange organisasjoner jobber for dette, deriblant Veterinærene, som er bekymret for dyrevelferden til oppdrettslaksen. Du kan lese et innlegg fra presidenten i Veterinærforeningen her.

For å avgjøre påvirkningen fra lakselusa, er det oppnevnt en ekspertgruppe av forskere som analyserer dataene fra modelleringsverktøyene. Modelleringen er basert på kunnskap om havstrømmer kombinert med oppdretternes innrapportering av antall lus i merdene. Modellene er utviklet av Havforskningsinstituttet og kalibrert opp mot feltundersøkelser.

Produksjonsområdene får rødt, gult eller grønt lys. Ved grønt lys kan oppdretterne kjøpe 6 % produksjonsvekst annen hvert år. Ved rødt lys blir det 6 % reduksjon i produksjonen, mens gult lys betyr uendret produksjon. Inntektene tilfaller staten, som også fordeler ca. halvparten til oppdrettskommunene gjennom Havbruksfondet.

Grenseverdiene er svært høye for hva som skal kalles uakseptabelt.

Lav risiko/påvirkning (grønt):

Det er sannsynlig at < 10 prosent av populasjonen dør pga. luseinfeksjon.

Moderat risiko/påvirkning (gult):

Det er sannsynlig at 10–30 prosent av populasjonen dør pga. luseinfeksjon.

Høy risiko/påvirkning (rødt):

Det er sannsynlig at > 30 prosent av populasjonen dør pga. luseinfeksjon.

Det er altså først når mer enn 30 % av alle lakse- og sjøørretungene som vandrer til havs dør av lakselus at regjeringen mener effekten er uakseptabel og vil redusere produksjonen. ReddVillaksen og andre villaksorganisasjoner mener at disse grenseverdiene er altfor høye og må nedjusteres.

Oppdretterne er på sin side ikke fornøyd med at de kan bli pålagt å ta ned produksjonen. I forbindelse med at regjeringen satte PO4 og PO5 i rødt i 2019, gikk oppdretterne i PO4 kollektivt til sak mot staten. Denne saken er ikke avgjort.

Man trenger tillatelse (konsesjon) til å drive oppdrett i Norge. Oppdrettsselskapene er en blanding av internasjonale konsern og mer tradisjonelle familiebedrifter. Det største er Mowi (tidligere Marine Harvest), som har norsk opprinnelse. Cermaq var tidligere eid av den norske staten, men ble solgt til Mitsubishi for noen år siden. Andre store selskap er Nordlaks, Salmar og Grieg.

Hvert selskap har mange konsesjoner og typisk er driften av 4-8 konsesjoner samlet på én lokalitet. I tillegg har man alltid tomme lokaliteter stående slik at hver ny oppdrettssyklus starter på en lokalitet som har stått tom en stund. Oppdrettsindustrien jakter hele tiden på nye og bedre lokaliteter. Når et selskap søker en fylkeskommune om en ny lokalitet betyr det ikke at de vil øke sin totalproduksjon, men at de vil flytte deler av produksjonen fra en lokalitet som ikke er optimal.

Hva spiser laksen?

Laksen spiser fôr som inneholder fett, proteiner og karbohydrater. Tidligere ble det i all hovedsak brukt marine råvarer. Altså fiskemel og fiskeolje fra ulike industrifisk (kolmule, øyepål, anchoveta osv.). Global knapphet på fiskemel og -olje har gjort at dette i stor grad blitt byttet ut med vegetabilske råvarer. Norsk oppdrettsindustri har med dette blitt nettoprodusent av fisk. Fremdeles er imidlertid tilgangen til marint fett en flaskehals for lakseindustrien. De mest nærliggende løsningene for å sikre nok marint fett til laksefôret er å høste hittil uutnyttede fiskeressurser (det finnes noen), høste lenger ned i næringskjeden (zooplankton som krill etc.) eller aller best – utnytte sollys, CO2 og næringssalter til å produsere marine fettrike mikroalger (planteplankton). Klarer man det i industriell skala, er fettflaksehalsen borte.

Oppdrettsindustrien er storforbruker av import av soya fra plantasjer i Brasil. Dette er dypt problematisk, siden denne soyaproduksjonen ødelegger regnskog.

Oppdrettsindustriens utslipp

Mengden bioavfall og næring salter som slippes ut fra oppdrettsindustrien er enorm. Samlet vekt av oppdrettslaksen i Norge er fire ganger så stor som vekta til hele Norges befolkning.  Og laksen har verken søppelinnsamling eller avløpssystem. Fôrrester og avføring går rett i sjøen. Dette kan på sikt føre til gradvis økning av næringssaltinnhold i vann, med derav følgende oppblomstring av alger og andre organismer med høy biomasseproduksjon, spesielt i fjord- og kystområder med dårlig vannutskifting. Det kanskje største problemet er imidlertid at man med utslipp fra oppdrettsanlegg lar enorme ressurser gå tapt. Avfall fra fiskeoppdrett er en fantastisk kilde til biogass, og etter at biogassen er utvunnet sitter man igjen med alle næringssaltene i restene. Spesielt fosfor er det viktig å gjenvinne fordi fosfor er en mangelvare i verdensmålestokk.  Se eget avsnitt om lukkede oppdrettsanlegg.

Det foretas jevnlig undersøkelser av bunnen under oppdrettsanleggene. Rundt 10% av anleggene får ikke-godkjent i disse undersøkelsene.

Lukking av merder gjør avfall til en ressurs

Verden skal bli grønnere – og avgifter må innrettes slik at utslipp og sløsing ikke skal lønne seg. Dette er det bred politisk enighet om i Norge. Vi skal gjenvinne i stedet for å kaste. Verden skal kvitte seg med fossil energi i et tempo som man ikke kunne forestille seg for kort tid siden. Vi mener slam fra oppdretts­næringen bør inkluderes i disse planene. Dette slammet utgjør en enorm ressurs som i dag bare slippes ut, med forurensning og tap av energi som resultat.

Ifølge Bioforsk (rapport Vol 9 (27) 2014) har slam fra ett tonn laks et biogasspotensial opp mot 1,9 MWh. Ganger vi opp dette tallet med Norges samlede lakseproduksjon, kan det allerede i dag produseres opp mot 2,4 Twh årlig. Hvis norsk oppdrett skal femdobles, slik det antydes i Stortingsmelding 16, vil dette i framtiden kunne utgjøre en tapt energi­ressurs tilsvarende forbruket til 480 000 husholdninger (med et gjennomsnittlig årlig forbruk på 20 320 kWh). Dette er det samme som 15 Altakraftverk! I tillegg vil en slik vekst kunne medføre økt lokal forurensingsfare.

Med lukkede merder og oppsamling av slam kan det interne energibehovet til oppdrettsindustrien dekkes med god margin. Vogntog som i dag står for all laksetransporten bør dessuten kunne drives med biodrivstoff basert på lakseavfallet. Overskuddsenergi kan også brukes til strømproduksjon og sende grønn energi inn i strømnettet.

Etter at biogassfraksjonen er hentet ut av slammet, er næringssaltene i avfallet intakt og kan utnyttes. Spesielt er forfor viktig. Oppdrett står for 75 % av Norges utslipp av fosfor, samtidig som fosfor er i ferd med å bli en mangelvare på verdensbasis. Verdens kjente fosforressurser antas oppbrukt i løpet av 30 – 50 år. Da kan vi ikke tillate oss å kaste det på havet. Samler vi det opp kan det utnyttes målrettet og vi reduserer samtidig faren for overgjødsling av fjord- og kystområder. Her er det med andre ord en vinn-vinn situasjon.

Det er flere andre gevinster ved å lukke merdene. Det frittsvømmende smittestadiet av lakselus lever kun i de øverste meterne av vannmassene. Lukkede merder, som tar inn vann under lusas leveområde, vil med all sannsynlighet skjerme oppdrettslaksen mot påslag av lakselus og dermed redusere smittepresset mot vill laksefisk. Redusert behov for avlusing vil også spare industrien for enorme kostnader knyttet til avlusingsoperasjonen i seg selv, men også til det store produksjonstapet avlusing fører til gjennom redusert fôropptak og høye dødelighet. I lukkede anlegg vil det også være mulig med filtrering og desinfeksjon av inntaksvann, hvilket kan redusere smittepresset fra andre patogener enn lakselusa. Teknologien for lukkede merder som fanger opp avfallet har tatt stormskritt framover den siste tiden, men trenger en ekstra dytt gjennom politiske styringssignaler.

Bonus ved å gi klare styringssignaler om lukkede oppdrettsanlegg, er renere fjorder, lavere samfunnskostnader og mindre konflikt med villfisknæringen og miljøbevisste for­brukere. Vinnerne er oppdrettsindustrien selv og i tillegg neste generasjons nordmenn, som kan nyte godt av en matproduksjon som er bærekraftig i alle ledd.

En oppsummering av kunnskapsstatus om lukkede oppdrettsanlegg, kan leses her.

Vil vi se en vekst i oppdrettsproduksjonen?

Oppdrettsindustrien har alltid vært opptatt av vekst.  Dessverre har det ofte blitt satt likhetstegn mellom vekst og økt produksjon. Mange mener oppdrettsindustrien heller bør tenke på å få økonomisk vekst ut av den fisken som allerede produseres fremfor å produsere mer. Det er bred enighet i Norge, også blant politikere på Stortinget og i Regjeringen, at det er en sammenheng mellom den totale oppdrettsproduksjonen, mengden lakselus som produseres (se eget avsnitt om dette) og det negative miljøavtrykket på villfisk. Av den grunn ble det ikke blitt tildelt ordinær kapasitetsøkning siden 2009. De første årene fram til 2012 hadde industrien uutnyttet kapasitet å vokse på. Etter 2012 stod produksjonen stille fram til 2017. Siden den gang har tre fiskeriministre lovet at det ikke blir oppdrettsvekst før lakselusproblemet er løst, men det har vært tomme ord.

I 2016 sank produksjonen av laks i Norge med 7 % sammenliknet med 2015. Årsaken var lakselus. De ikke medikamentelle bekjempelsesmetodene som for alvor ble tatt i bruk i 2016, som spyling, børsting og varmtvannsbehandling (av mange veterinærer kalt koking) er svært tøffe for fisken. Og når enkeltanlegg rapporterer om tap på opptil 500 tonn laks (!) ved enkeltavlusninger så er det opplagt at det synes både på produksjonsvolum og bunnlinje.

Svinnet i matfiskproduksjonen er i snitt ca. 20 %. Siden snittvekten på fisken som dør nå er 1,8 kilo betyr det at man har sløst bort over 100 millioner kilo for på fisk som aldri når forbrukeren. Mange oppdrettere har kviet seg for å avluse stor, nesten slaktemoden laks. De har heller valgt å slakte den på mindre størrelse. Dette har gitt seg utslag i at gjennomsnittlig slaktevekt i Norge har blitt redusert.

Administrerende direktør i Marine Harvest sa på FRISK FISK 2017-konferansen at svinn og redusert slaktevekt har ført til et tap på 18 mrd. NOK. Dette har ført til laksemangel ute i markedene, som igjen har ført til rekordpriser for laksen og rekordinntekter for oppdretterne.  Den tilsynelatende lukrative situasjonen kan opplagt ikke fortsette. Svinnet er for høyt og dermed er produksjonskostnadene for høye. Samtidig blir lakseprisene for høye for kundene ute i verden og etterspørselen synker.

Løsningen burde være opplagt: løser vi luseproblemet blir situasjonen bedre for vill laks, sjøørret og sjørøye, oppdretterne får mye lavere svinn og reduserte produksjonskostnader. De vil produsere mer laks og tjene mer penger. I tillegg vil de bli belønnet med økt produksjonskapasitet fra staten. Oppdretterne vil også få et forutsigbar vekstregime de kan forholde seg til.

ReddVillaksen mener det er uakseptabelt høy toleranse for industriell påvirkning av våre laksefiskressurser, og stiller følgende spørsmål:

Regjeringen presiserer at oppdrettsveksten skal styres av miljøet. Hvordan kan man da vente med å redusere produksjonen når det er sannsynlig at 30 % av villakspopulasjonen dør som følge av lakselus?

Hvorfor er det ikke samsvar mellom myndighetenes egne minstekrav i kvalitetsnormen og det som skal regnes som akseptabel påvirkning (gult lys) i det nye trafikklyssystemet?

Hvordan kan regjeringen tildele lakselusa en egen villakskvote (inntil 30 % av bestanden), når Stortinget har vedtatt et bærekraftsmål som tilsier null negativ effekt av lakselus?

 

Del dette innlegg
Share on Facebook
Facebook
Tweet about this on Twitter
Twitter

En kommentar

Kommentarfeltet er stengt.