Oppdrettsfakta

Norge produserer ca 1,2 mill tonn oppdrettslaks i året. Produksjonen har flatet ut siden 2012. Man trenger tillatelse til å drive oppdrett i Norge. Totalt er det ca 1000 oppdrettstillatelser for laks- og regnbueørret i saltvann.


Figur 1: Oppdrettslokaliteter laks, regnbueørret og ørret per feb. 17

Figuren viser oppdrettslokaliteter i Norge pr. februar 2017
Dette kaller vi matfiskproduksjon. En tillatelse/konsesjon har inntil nå gitt anledning til å ha maksimalt 780 tonn laks eller regnbueørret stående i sjøen. I Troms og Finnmark er denne maksimalt tillatte biomassen, MTB, 940 tonn. Høsten 2017 skal det etableres et nytt forvaltningsregime som gjør at MTB’en ikke lenger blir et fast tall for hhv. sørnorske og nordnorske oppdrettere. Gjennom én produksjonssyklus på 15 -18 md produseres det ca 1200 tonn laks per konsesjon i Norge.

Hvert selskap har mange konsesjoner og typisk er driften av 4-8 konsesjoner samlet på én lokalitet. I tillegg har man alltid tomme lokaliteter stående slik at hver ny oppdrettssyklus starter på en lokalitet som har stått tom en stund. Oppdrettsindustrien jakter hele tiden på nye og bedre lokaliteter. Når et selskap søker en fylkeskommune om en ny lokalitet betyr det ikke at de vil øke sin totalproduksjon men at de vil flytte deler av produksjonen fra en lokalitet som ikke er optimal.

  

Hva spiser laksen?

Laksen spiser pelletsfôr som inneholder fett, proteiner og karbohydrater. Tidligere ble det i all hovedsak brukt marine råvarer. Altså fiskemel og fiskeolje fra ulike industrifisk (kolmule, øyepål, anchoveta osv). Global knapphet på fiskemel og –olje har gjort at dette i stor grad blitt byttet ut med vegetabilske råvarer. Norsk oppdrettsindustri har med dette blitt nettoprodusent av fisk. Fremdels er imidlertid tilgangen til marint fett en flaskehals for lakseindustrien. De mest nærliggende løsningene for å sikre nok marint fett til laksefôret er å høste hittil uutnyttede fiskeressurser (det finnes noen), høste lenger ned i næringskjeden (zooplankton som krill etc) eller aller best – utnytte sollys, CO2 og næringssalter til å produsere marine fettrike mikroalger (planteplankton). Klarer man det i industriell skala, er fettflaksehalsen borte.

 

Oppdrettsindustriens utslipp

Mengden bioavfall og næring salter som slippes ut fra oppdrettsindustrien er enorm. Samlet vekt av oppdrettslaksen i Norge er 4 ganger så stor som vekta til hele Norges befolkning.  Og laksen har verken søppelinnsamling eller avløpssystem. Fôrrester og avføring går rett i sjøen. Dette kan på sikt føre til gradvis økning av næringssaltinnhold i vann, med derav følgende oppblomstring av alger og andre organismer med høy biomasseproduksjon, spesielt i fjord- og kystområder med dårlig vannutskifting. Det kanskje største problemet er imidlertid at man med utslipp fra oppdrettsanlegg lar enorme ressurser gå tapt. Avfall fra fiskeoppdrett er en fantastisk kilde til biogass, og etter at biogassen er utvunnet sitter man igjen med alle næringssaltene i restene. Spesielt fosfor er det viktig å gjenvinne fordi fosfor er en mangelvare i verdensmålestokk.  Se eget avsnitt om lukkede oppdrettsanlegg.

 

Lukking av merder gjør avfall til en ressurs

Verden skal bli grønnere – og avgifter må innrettes slik at utslipp og sløsing ikke skal lønne seg. Dette er det bred politisk enighet om i Norge. Vi skal gjenvinne i stedet for å kaste. Verden skal kvitte seg med fossil energi i et tempo som man ikke kunne forestille seg for kort tid siden. Vi mener slam fra oppdretts­næringen bør inkluderes i disse planene. Dette slammet utgjør en enorm ressurs som i dag bare slippes ut, med forurensning og tap av energi som resultat.

Ifølge Bioforsk (rapport Vol 9 (27) 2014) har slam fra ett tonn laks et biogasspotensial opp mot 1,9 MWh. Ganger vi opp dette tallet med Norges samlede lakseproduksjon, kan det allerede i dag produseres opp mot 2,4 Twh årlig. Hvis norsk oppdrett skal femdobles, slik det antydes i Stortingsmelding 16, vil dette i framtiden kunne utgjøre en tapt energi­ressurs tilsvarende forbruket til 480 000 husholdninger (med et gjennomsnittlig årlig forbruk på 20 320 kWh). Dette er det samme som 15 Altakraftverk! I tillegg vil en slik vekst kunne medføre økt lokal forurensingsfare.

Med lukkede merder og oppsamling av slam kan det interne energibehovet til oppdrettsindustrien dekkes med god margin. Vogntog som i dag står for all laksetransporten bør dessuten kunne drives med biodrivstoff basert på lakseavfallet. Overskuddsenergi kan også brukes til strømproduksjon og sende grønn energi inn i strømnettet.

Etter at biogassfraksjonen er hentet ut av slammet, er næringssaltene i avfallet intakt og kan utnyttes. Spesielt er forfor viktig. Oppdrett står for 75 % av Norges utslipp av fosfor, samtidig som fosfor er i ferd med å bli en mangelvare på verdensbasis. Verdens kjente fosforressurser antas oppbrukt i løpet av 30 – 50 år. Da kan vi ikke tillate oss å kaste det på havet. Samler vi det opp kan det utnyttes målrettet og vi reduserer samtidig faren for overgjødsling av fjord- og kystområder. Her er det med andre ord en vinn-vinn situasjon.

Det er flere andre gevinster ved å lukke merdene. Det frittsvømmende smittestadiet av lakselus lever kun i de øverste meterne av vannmassene. Lukkede merder, som tar inn vann under lusas leveområde, vil med all sannsynlighet skjerme oppdrettslaksen mot påslag av lakselus og dermed redusere smittepresset mot vill laksefisk. Redusert behov for avlusing vil også spare industrien for enorme kostnader knyttet til avlusingsoperasjonen i seg selv, men også til det store produksjonstapet avlusing fører til gjennom redusert fôropptak og høye dødelighet. I lukkede anlegg vil det også være mulig med filtrering og desinfeksjon av inntaksvann, hvilket kan redusere smittepresset fra andre patogener enn lakselusa. Teknologien for lukkede merder som fanger opp avfallet har tatt stormskritt framover den siste tiden, men trenger en ekstra dytt gjennom politiske styringssignaler.

Bonus ved å gi klare styringssignaler om lukkede oppdrettsanlegg, er renere fjorder, lavere samfunnskostnader og mindre konflikt med villfisknæringen og miljøbevisste for­brukere. Vinnerne er oppdrettsindustrien selv og i tillegg neste generasjons nordmenn, som kan nyte godt av en matproduksjon som er bærekraftig i alle ledd.

 

Vil vi se en vekst i oppdrettsproduksjonen?

Oppdrettsindustrien har alltid vært opptatt av vekst.  Dessverre har det ofte blitt satt likhetstegn mellom vekst og økt produksjon. Mange mener oppdrettsindustrien heller bør tenke på å få økonomisk vekst ut av den fisken som allerede produseres fremfor å produsere mer. Det er bred enighet i Norge, også blant politikere i Stortinget og Regjeringen, at det er en sammenheng mellom den totale oppdrettsproduksjonen, mengden lakselus som produseres (se eget avsnitt om dette) og det negative miljøavrykket på villfisk. Av den grunn har det ikke blitt tildelt ordinær kapasitetsøkning siden 2009. De første årene fram til 2012 hadde industrien uutnyttet kapasitet å vokse på. Nå er kapasiteten stor sett utnyttet og produksjonen har stått stille siden 2012. Siden den gang har tre fiskeriministre lovet at det ikke blir oppdrettsvekst før lakselusproblemet er løst.

Dessverre ser det ved starten av 2017 ut til at Fiskeriminister Per Sandberg bryter dette løftet. I 2016 sank produksjonen av laks i Norge med 7 % sammenliknet med 2015. Årsaken er lakselus. De ikke medikamentelle bekjempelsesmetodene som for alvor ble tatt i bruk i 2016, som spyling, børsting og varmtvannsbehandling (av mange veterinærer kalt koking) er svært tøffe for fisken. Og når enkeltanlegg rapporterer om tap på opptil 500 tonn laks (!) ved enkeltavlusninger så er det opplagt at det synes både på produksjonsvolum og bunnlinje b. Svinnet i matfiskproduksjonen er i snitt ca. 20 %. Siden snittvekten på fisken som dør nå er 1,8 kilo betyr det at man har sløst bort over 100 millioner kilo for på fisk som aldri når forbrukeren. Mange oppdrettere har kviet seg for å avluse stor, nesten slaktemoden laks. De har heller valgt å slakte den på mindre størrelse. Dette har gitt seg utslag i at gjennomsnittlig slaktevekt i Norge har blitt redusert.  Administrerende direktør i Marine Harvest sa på FRISK FISK 2017-konferansen at svinn og redusert slaktevekt har ført til et tap på 18 mrd NOK. Dette har ført til laksemangel ute i markedene, som igjen har ført til rekordpriser for laksen og rekordinntekter for oppdretterne.  Den tilsynelatende lukrative situasjonen kan opplagt ikke fortsette. Svinnet er for høyt og dermed er produksjonskostnadene for høye. Samtidig blir lakseprisene for høye for kundene ute i verden og etterspørselen synker. Løsningen burde være opplagt: løser vi luseproblemet blir situasjonen bedre for vill laks, sjøørret og sjørøye, oppdretterne får mye lavere svinn og reduserte produksjonskostnader. De vil produsere mer laks og tjene mer penger. I tillegg vil de bli belønnet med økt produksjonskapasitet fra staten.  Men hva er Per Sandberg i ferd med å gjøre? Jo han tror løsningen er økt produksjon med én gang – før lusesituasjonen har blitt bedre. Det betyr i klartekst at man gir blaffen i dyreetiske forhold. 50 millioner laks dør årlig i merdene og det er ikke grunnet velvære.

 

Ny forvaltning av villaksen

Et nytt forvaltningsregime for havbruksindustrien skal etableres i løpet av 2017. Stortinget og regjeringen har vedtatt at produksjonen av laks til enhver tid skal være innenfor miljøets tålegrenser. Bærekraftsmålene som regjeringen definerte i 2009 skal ligge til grunn for fremtidig havbruksvekst.  Om sykdommer og lakselus heter det spesifikt: «Sykdom i oppdrett, inkl. parasitter skal ikke ha bestandsregulerende effekt på villfisk». Dette betyr i klartekst at det skal være det samme for en bestand av villfisk om det er oppdrettsanlegg i nærheten eller ei. I tillegg er Stortinget og regjeringen er videre enige om at Kvalitetsnormen for villaks skal legges til grunn når oppdrettsvekst skal vurderes. I første omgang er det effekten av lakselus på vill laksefisk som skal være avgjørende miljøindikator for produksjonsjustering. Andre indikatorer skal kunne legges til etter hvert. For eksempel indikatorer for utslipp av næringssalter til miljøet eller indikatorer for medisinbruk og produksjonstap. Svært mange faginstanser mener at produksjonstap er en god indikator for bærekraftig produksjon.

Kysten skal deles inn i 13 produksjonsområder. I hvert enkelt område skal lakselusas effekt på ville bestander av laksefisk evalueres annethvert år. Områdene får da rødt, gult eller grønt lys. Ved grønt lys innvilges 6 % produksjonsvekst. Ved rødt lys blir det 6 % reduksjon i produksjonen, mens gult lys betyr uendret produksjon.

Alt dette skulle tilsi at hensynet til vill laksefisk blir godt ivaretatt i det nye forvaltningsregimet for oppdrettsindustrien. Dessverre ser det imidlertid ut til at Regjeringen svikter i aller siste fase av planleggingen. Samtidig som man har sagt at oppdrettsproduksjonen skal reduseres dersom effekten av lakselus på villfisk er uakseptabel, har man nemlig lagt listen svært høyt for hva som skal kalles uakseptabelt. Forslagene til grenseverdier for effekt av lakselus ved de forskjellige trafikklysfargene er slik:

Lav risiko/påvirkning:

Det er sannsynlig at < 10 prosent av populasjonen dør pga. luseinfeksjon.

Moderat risiko/påvirkning:

Det er sannsynlig at 10–30 prosent av populasjonen dør pga. luseinfeksjon.

Høy risiko/påvirkning:

Det er sannsynlig at > 30 prosent av populasjonen dør pga. luseinfeksjon.

Det er altså først når mer enn 30 % av alle lakse- og sjøørretungene som vandrer til havs dør av lakselus at regjeringen mener effekten er uakseptabel og vil redusere produksjonen.

Vi mener dette er uakseptabelt høy toleranse for industriell påvirkning av våre laksefiskressurser, og stiller følgende spørsmål:

  1. Regjeringen presiserer at oppdrettsveksten skal styres av miljøet. Hvordan kan man da vente med å redusere produksjonen inntil det er sannsynlig at 30 % av villakspopulasjonen dør som følge av lakselus?
  2. Hvorfor er det ikke samsvar mellom myndighetenes egne minstekrav ihht kvalitetsnormen og det som skal regnes som akseptabel påvirkning (gult lys) i det nye trafikklyssystemet?
  3. Hvordan kan regjeringen tildele lakselusa en egen villakskvote (inntil 30 % av bestanden), når Stortinget har vedtatt et bærekraftsmål som tilsier null negativ effekt av lakselus?

På toppen av det hele bestemte Per Sandberg nylig at rødt lys skal betraktes som gult når det nye systemet tas i bruk i 2017. Rødt lys skal ikke gi oppdrettsreduksjon før tidlig i 2019. Snakk om løftebrudd!

Del dette innlegg
Share on FacebookTweet about this on Twitter