Lakselus er en parasitt som lever på laks, sjøørret og sjørøye i saltvann. Den spiser av fiskens slim og hudlag. Lakselus er den aller vanligste parasitten hos laks, selv i naturlige økosystemer. Det betyr slett ikke at den er ufarlig for laksen. For en liten smolt på vei ut i havet kan 5 lakselus være nok til at den svekkes så mye at den dør. Dødelighet grunnet lakselus er én av mange årsaker til at den naturlige dødeligheten i laksens sjøfase er høy. Forskerne regner nå at det i snitt bare er 3,5% av laksen som kommer tilbake fra oppholdet i havet, selv om det er regionale forskjeller.

Med oppdrettsindustrien har det blitt svært mange flere lakse­lusverter, og dermed lakselus i fjorder og kystfarvann enn det var tidligere. For hver gytelaks som kommer tilbake til kysten står det over 1000 oppdrettslaks i merder langs den samme kysten. I oppdrettsintensive områder vil utvandrende smolt av laks, sjøørret og sjørøye oppleve et sterkere smittepress enn i områder med færre oppdrettsanlegg. I flere land er det gjennomført vitenskapelige eksperimenter som viser at smoltdødelighet grunnet lakselus fra oppdrettsanlegg reduserer antall tilbakevandrende laks med 2-40 %. I snitt 18 % og mest i de oppdrettsintensive områdene. I PO3, PO4 og PO5, mener forskerne at lakselusa dreper over 30% av utvandrende laksesmolt (2018-2019).

Lakselusrelatert smoltdødelighet kommer i tillegg til naturlig svinn og annen menneskeskapt dødelighet. I sterke lakse­bestander vil dette gi et redusert høstbart overskudd. I svake laksebestander kan det være en direkte trussel mot bestandens eksistens. For sjøørret og sjørøye, som holder seg i kystnære farvann under hele oppholdet i saltvann, kan lakselusa være en enda større trussel enn den er for laksen.

 

Sammenhengen mellom lakselus i oppdrettsanlegg og lakselus på villfisk er meget komplisert. Naturlig nok er mengde oppdrettslaks i et område en vesentlig faktor. I Hordaland er det for eksempel dobbelt så høy produksjon per arealenhet som i Finnmark og luseproblemene er da også langt større der. Men også vanntemperatur er en avgjørende faktor som styrer både smoltens utvandrings­tidspunkt og lakselusas utvikling og spredningspotensial. Det er av avgjørende betyd­ning for smittepresset hvordan fjord- og kyst­strømmer sprer lakselusa i forhold til smoltens utvandringstidspunkt, utvandringsveier og vandrings­mønster forøvrig.

Det er store problemer knyttet til medikamentell behandling mot lakselus. Gjentatt bruk av medisiner gir lusa nedsatt følsomhet for midlene som brukes. Ingen av midlene som brukes er fullt ut virksomme lenger. Mange steder er lusa resistent mot flere av midlene.

Det mest drastiske tiltaket for oppdretts­industrien er utslakting av fisk og redusert utsett av ny fisk på spesielt lusebelastede lokaliteter. Mattilsynet håndhever lovens lakse­lusforskrift, og har siden høsten 2014 fulgt en langt strengere linje enn tidligere. Veterinærmiljøene mener at man er på overtid med tanke på utvikling av alternative behandlingsmåter. Oppdrettsindustrien har den siste tiden tatt i bruk ikke-medikamentelle behandlingsmetoder i stor grad. Dette omfatter spyling, børsting, ferskvannsbehandling og varmebehandling. Dette er en stor påkjenning for oppdrettslaksen som dør i et altfor stort antall og det har heller ikke redusert problemet det totale smittepresset mot vill laksefisk.

I kamp mot parasitter og sykdommer hos husdyr vil forebygging alltid være å foretrekke fremfor behandling. Forebyggende tiltak inkluderer vaksineutvikling, avl med mål om større natur­lig motstandsdyktighet mot lus og, kanskje enklest av alt, fysiske sperrer som hindrer lusas tilgang til oppdrettslaksen. Her jobbes det med ulike løsninger, og både såkalte snorkelmerder, luseskjørt, semilukkede og helt lukkede anlegg har vist seg å fungere.  Typisk reduseres lusepåslagene og luseproblemene i takt med grad av lukking. Vi mener et krav om fullstendig lukkede anlegg er eneste farbare vei.