Når oppdrettslaksen rømmer

Villaksen driver evolusjonær risikominimering ved at alle laksebestandene har tilpasset seg et liv i akkurat den elva den hører hjemme. Innenfor arten Salmo salar er det derfor stor genetisk variasjon. Vekst i ferskvannsfasen, alder ved smoltifisering, utvandringstidspunkt, vandringsruter i fjord og hav, vekst i sjøfase, alder ved kjønnsmodning, tidspunkt for oppvandring, kroppsfasong og størrelse, andel vinterstøinger, flergangsgytere og streifere (upresist kalt feilvandrere) . Alt dette varierer og sikrer at villaksen ikke legger alle eggene i én kurv.  Stor genetisk variasjon er villaksens livsforsikring.  Der naturlige økosystemer vil ha variasjon og mangfold vil husdyrholdet ha størst mulig likhet.  Alle stammene av norsk oppdrettslaks har derfor sin opprinnelse fra et fåtall ville laksebestander. Oppdrettslaksen er deretter avlet for et liv i fangenskap og for egenskaper som hurtig vekst, sen kjønnsmodning, sykdomsresistens, kjøttfarge og fettinnhold. Oppdrettslaksen presterer derfor langt bedre under merdenes semikontrollerte betingelser enn det villaksen ville gjort. Men hva skjer når oppdrettslaksen rømmer og finner veien opp i elvene våre. Og ikke minst når de gyter der. Enten med en partner som også er rømling, eller med en villaks?

En avlseffekt er at forvillet avkom av oppdrettslaks vokser fortere i livets første fase, og dermed utkonkurrerer sine ville slektinger i elva. Når den blir eldre er den derimot mer utsatt for predasjon, noe som gjør overlevelsesevnen mindre. Dette kan lett skape en ond sirkel hvor den ekte villaksen utkonkurreres som yngel, mens den mer hurtigvoksende laksen med oppdrettsgener dør i et senere stadium. Det blir med andre ord tap i begge ender av laksens livssyklus.

I Norge er det registrert 465 vassdrag som har, eller har hatt, egen bestand av laks. Målet er at alle bestander skal klassifiseres etter en kvalitetsnorm for villaks som er vedtatt av myndighetene. Kvaliteten vurderes etter bestandenes høstbare overskudd (i prosent av normalsituasjonen) og av bestandenes genetiske integritet (hvor påvirket de er av oppdrettslaks). Det er definert fem tilstandskategorier for lakseelvene (svært god, god, moderat, dårlig og svært dårlig). Myndighetenes minstekrav er nest beste kategori – god tilstand. Da kan ikke det høstbare overskuddet være redusert med mer enn 20 % (alle årsaker inkludert) og bestanden skal ikke ha genetiske innslag av oppdrettslaks. Myndighetene har nedsatt et vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL), som foretar en årlig tilstandsvurdering av laksebestandene. I 2016 ble 104 laksebestander for første gang klassifisert etter kvalitetsnormen. Bare 23 av elvene nådde minstekravet til god kvalitet. I de elvene som ikke nådde minstekravet var det innkryssing av rømt oppdrettslaks som var årsaken i 70 % av tilfellene.

Det er lovpålagt rapporteringsplikt ved rømmingshendelser i Norge, og det er Fiskeridirektoratet som har ansvaret for registrering og overvåkning i elv og sjø. Fiskeridirektoratet har også ansvaret for akuttiltak ved rømminger, mens det er nedsatt et eget utvalg (OURO)som planlegger mer langsiktige utfiskingstiltak i elver med gjentatt høyt innslag av rømt oppdrettslaks. OURO ble opprettet i 2015 og består av representanter fra oppdretts­industrien, Fiskeridirektoratet og Miljø­direktoratet.

Oppdrettsindustrien forsvarer seg gjerne med at oppdrettslaksen ikke har andre gener enn villaksen, og at det ikke er så sikkert at rømming er skadelig. Istedenfor å skulle bevise hva rømming fører til av genetiske og biologiske endringer bør man spørre om oppdrettsindustrien ville ønsket seg et påbud om at all smolt som settes i merdene skulle være av lokale laksebestander, for å minimere genetisk påvirkning etter evt. rømmingshendelser. Dette vet vi allerede svaret på. Oppdrettslaks og villaks er så forskjellige at det ville vært utenkelig for oppdrettsindustrien å ha villaks i merdene. Like utenkelig burde det være å ha oppdrettslaks i elvene.

I kampen mot negative effekter av rømt oppdrettslaks er det et stort problem at det ikke alltid er lett å identifisere en rømt oppdrettslaks i naturen. Spesielt når den har rømt på et tidlig livsstadium og ikke er preget av livet i fangenskap. Et annet problem er at mange oppdrettere unnlater å rapportere om rømmingshendelser, selv om dette er lovpålagt. Løsningen på begge problemer er å merke fisken så den kan gjenkjennes og spores tilbake til rettmessig eier. En kombinasjon av fettfinneklipping og merking med såkalte CWT-merker (Coded Wire Tags) fyller merkebehovet fullt ut. Denne kombinasjonsmetoden brukes årlig på millioner av laks i USA og Canada og vil lett kunne implementeres i oppdrettsindustrien om myndighetene påla dette. Kostnaden ved å merke fisken vil bli mindre enn 10 øre ekstra per kg utover dagens produksjonskostnad på 30-35 kroner pr kg oppdrettslaks.

Vi ønsker at det skal bli obligatorisk å merke oppdrettslaks i Norge, slik alle andre husdyr må merkes. Da kan rømlinger umiddelbart spores tilbake til kilden. Prinsippet om at forurenser betaler må håndheves.

Del dette innlegg
Share on FacebookTweet about this on Twitter