Foto: Justin McCharty
Den atlantiske laksen (Salmo salar) lever naturlig i den nordlige delen av Atlanterhavet. I Europa lever den fra kysten av det nordlige Portugal i sør, til Petchora i Russland i nord, samt i Storbritannia, Irland, Island og Grønland (elven Kapsigdlit ved Godthåpfjorden). Norge er i dag ett av laksens kjerneområder og har ca 1/3 av totalbestanden. Kanada har i dag har verdens største bestand av atlantisk laks. Nord-Amerika har i dag bare sørgelige rester igjen av opprinnelig sterke bestander på østkysten.
Nord-Amerika har fremdeles levedyktige bestander igjen på østkysten, selv om laksen i Hudson River i New York er utryddet.
Fra elv til sjø, og fra sjø til elv
Laks gyter fra oktober til desember, og eggene ligger nedgravd i elvegrusen til de klekkes i april/mai. I løpet av to til seks år utvikles 0,5 til 2 prosent av dem til smolt som vandrer ut i havet. Fisken er da omtrent 12 til 18 cm lang. Laksen vokser enormt i havet. Etter 1-3 år blir den kjønnsmoden og starter gytevandringen tilbake til elva den kom fra.
Hovedinnsig til elvene fra mai til august
Den største laksen kommer tidlig, mens mellom- smålaksen dominerer utover sommeren. Hovedinnsiget er fra mai til august. Mindre elver med sterkt varierende vannføring har vanligvis stort sett smålaks. Tidspunktet for når de forskjellige bestandene er tilbake i sin elv, varierer mye og har trolig årsak i at bestandene med laks har ulik genetisk sammensetning.
Laksen vandrer helst opp i elvene i perioder med mye vann. Oppe i elva oppsøker den gjerne dypere kulper der den oppholder seg fram til gytetiden i oktober, november da den oppsøker grunnere og strømsatte partier med egnet grusbunn for å gyte.
Hannene får gytedrakt
Når gytingen nærmer seg, får laksen en såkalt gytedrakt. Sølvfargen erstattes av grått, kobber og rødt. Hannenes får hode vokser betydelig og en stor ”krok” dannes på underkjeven. Hunnene får ikke så prangende farger og de får kun en liten eller ingen kjevekrok. Fiskene som vender tilbake etter én vinter i havet veier som regel mellom ett og tre kilo og er oftest hanner. Laksen som har vært to vintre i havet veier mellom tre og ti kilo og er ofte hunner. Etter tre vintre i havet, kan størrelsen være fra seks til tjue kilo, og blant disse er det flest hanner.
Høy naturlig dødelighet
En mellomstor til stor laks gyter gjennomsnittlig 1450 rogn/kilo. Det vil si at en hunnlaks på 7 kilo vil legge omtrent 10.000 rognkorn i gytegropa. Av 10.000 rogn vil 9.000 klekke til yngel som svømmer opp av gytegrusen. Etter den første sommeren vil kun 1.800 individer være igjen (5 %). For hvert år yngelen er i elva regner man at antallet halveres. Det vil si at av 1.800 yngel, vil 900 laksunger leve året etter. To år etter at 10.000 rogn ble lagt i gytegropa er det kun 450 laksunger igjen.
Laksen blir smolt etter 2-6 år i elva (kortest i sør, lengst i nord). Av 10000 rognkorn er det kanskje bare igjen 225 individer som blir smolt. Naturlig overlevelse for smolt som går ut i sjøen varierer med forholdene i havet. I ”normale” år kommer i beste fall 5-10 % av utvandrende smolt tilbake som voksen gytefisk. De senere år har overlevelsen fra smolt til gytefisk vært lav og ligget på under 5 prosent.
Kilde: Miljødirektoratet