Sjølaksefiske

Foto: Øystein Talberg, Åndalsnes avis

Den norske villaksen er det ingen som eier. Men noen eier rettighetene til å fiske etter den. Med noen unntak er dette koblet opp mot grunneierrett til sjø eller elv. Grovt regnet kan vi si at det er ca 10.000 rettighetshavere i elv mot ca 1000 rettighetshavere i sjø (mindre enn 800 er aktive fiskere). Rettighetshaverne i elv og sjø krangler om hva som er rimelig fangstfordeling mellom elv og sjø. Sjølaksefiskerne beskylder gjerne ”vadebukseinteressene” for bruk av uredelige midler i laksefiskereguleringene, mens rettighetshaverne i elv mener det er helt urimelig at det skal fiskes tilnærmet like mye på 1000 fiskerettigheter i sjøen som det gjøres på 10.000 fiskerettigheter i elvene (av ca 70.000 sportsfiskere).

Sjølaksefiskerne har kun en ytre fisketid å forholde seg til. Den har blitt innkortet betydelig mange steder de siste årene. Innenfor den tidsavgrensede fisketiden kan de fiske så mye laks de klarer uten å måtte forholde seg til verken midtsesongsevaluering eller gytebestandsmål. Rettighetshavere i elv (og sportsfiskerene som kjøper fiskekort) må forholde seg til døgnkvoter, sesongkvoter, redskapsbegrensning, hunnlaksfredning, størstemål og andre fiskereguleringer for å sikre at det står igjen nok gytefisk i elva etter avsluttet sesong. Og slik skal det være. Rettighetshaverne i elv har et viktig forvaltningsansvar. Der sjølaksefiskerne kun høster, kjenner både rettighetshavere og sportsfiskerne i elvene godt til uttrykket ”som man sår skal man høste”. Alle som fisker i elv vet godt at man ikke må spise av ”settepotetene” (gytereserven). Sjølaksefiskerne sår dessverre ingenting. De er kun opptatt av å høste. Dessverre vet de ofte ikke engang hvilke ressurser de høster på. Laksefiskere i Gaula fisker gaulalaks. I Orkla fiskes orklalaks og i Stjørdal fiskes stjørdalslaks. Hvilken laks fiskes i nøtene langs trøndelagskysten?   Det vet ingen eksakt, og dette fisket på blandende bestander er lite forenlig med bestandsbasert forvalting av lakseressursene, slik norske myndigheter har bestemt at vi skal ha.

Så var det totalfangsten.  I 2016 ble det fisket 460 tonn laks i norske elver (120.000 stk). Av dette ble 117 tonn (25.000) laks gjenutsatt. Under sjølaksefiske ble det tatt 269 tonn laks (59.000 stk). Fordeler vi beskatningen (avlivet fisk) på antall rettighetshavere får vi fangst per sjølaksefisker (800 stk) på 336 kg, mens fangsten per rettighetshaver i elv ble 34 kg. Antall rettighetshavere i sjø er altså 1/10 av antall rettighetshavere i elv men fangsten er 10-dobbel. Hva slags rettferdig fordeling er dette? I tillegg kommer det viktige poenget at rettighetshaverne i elv er forpliktet til å legge til rette for et sportsfiske, slik at det kanskje er rimeligere å se på fangst per fisker. Da blir forskjellene enda større. 336 kg per fisker i sjø mot 4,9 kg per fisker i elv. Er dette rettferdig?

Sjølaksefiskerne peker gjerne på laksefiske som et viktig inntektsgrunnlag. Regner vi  100 kr/kg som pris til fisker så tjener hver sjølaksefisker 33.600 kroner på salg av fangsten. Så skal det trekkes 40 % skatt og det skal trekkes fra utgifter til både not, båter og drivstoff. Vi kan trygt regne med nettoinntekter på mindre enn 15.000 per fisker. 15.000 kan være mye penger for mange, men helt objektivt kan det ikke sies å være en betydelig del av et vanlig inntektsgrunnlag. Sjølaksefiske er altså et hobbyfiske og da må de behandles likt som andre hobby/sportsfiskere. Fiske er en viktig kulturbærer og basis for identitet, bolyst og livsglede. For å ta vare på alt dette må vi alle bidra. Derfor er det ikke vanskelig å få gehør for strenge fiskereguleringer i elvene. Døgnkvote på 1 laks, sesongkvote på 5. Hunnlaksfredning og generelt størstemål. Dette er hverdagen for sportsfiskere i mange elver.

Kanskje er tiden moden for å ha eksakt samme regler for utøvende fiskere i sjø og elv?

Del dette innlegg
Share on FacebookTweet about this on Twitter