Forfatter: Gladlaks

Pål Klouman fikk Gullaksen 2017

—Her er styrets begrunnelse for tildelingen:

Reddvillaksen deler sammen med Guideline årlig ut hedersprisen «Gullaksen» til en som fyller en rekke kriterier som gagner/har gagnet vår villaks og våre andre anodrome arter. Guideline gir fiskeutstyr for kr 15.000 til den som mottar prisen.

Etter at styret har vurdert årets kandidater er det i år en som spesielt har pekt seg ut – og kanskje burde ha hatt prisen for mange år side. Vedkommende er-

  1. —En som i mange år har vært en av villaksens sterkeste stemmene i Norge
  2. —- som utrettelig har frontet politikere og departementer og påpekt forringelsen av norske villaksbestander og hva dette har betydd av tap for lokalbefolkningen i våre elvedaler.
  3. —Som gjennom artikler og kronikker i pressen over det ganske land har sporet til offentlig debatt om villaks, sjølaksefiske og oppdrettsnæringen.
  4. —Som gjennom sitt mangeårige kontaktnett har bidratt sterkt til det nettverket  Reddvillaksen.no  sitter med i dag – nasjonalt og internasjonalt og som er av stor viktighet for vårt videre arbeid.
  5. —Som var en av 2 pionerer her hjemme til leie av nøter i sjøen og som sørget for at Reddvillaksen.no ble en stor og særdeles viktig bidragsyter til ERTs (Elvene rundt Trondheimsfjorden) banebrytende oppleieprosjekt i Trøndelag
  6. — Som utrettelig og uegennyttig har brukt enormt med tid og ressurser på villaksen.
  7. —Og ikke minst som opp gjennom årene personlig har gitt for store beløp til villaksauksjonen.
  8. —Direkte – uredd – kunnskapsrik – humor – bauta i norsk villakssammenheng

Rest in peace Orri Vigfússon, the founder of NASF and the wild salmons best friend!

Reddvillaksen had the privilege and pleasure of hosting Orri and an international delegation at Hardangerfjord Seminaret early May, when Norsk Industri presented their road map for future salmon farming. Orri’s health was at that point already weakened, but he took part in all presentations and discussions. We could see that he became optimistic for a future where all farmed salmon will be produced in closed containments, without spreading sea lice, diseases and bad genes to the wild fish.

Orri Vigfússon, became the Atlantic salmon’s greatest friend as this iconic species struggles to retain its position as the ‘King of Fish’. His enormous efforts to rebuild the threatened wild salmon stocks in the North Atlantic, brought him global recognition and well-earned honours from a huge assembly of admirers. Royalty and commoners, presidents and governments, anglers and conservationists alike have all applauded and rewarded his work with a wide variety of awards and supportive declarations.

In 1989 Orri observed the great damage being done by nets and long lines to the relatively small numbers of salmon that remained. Orri successfully pursued his idea of buying up commercial salmon quotas from fishermen in the Faroe Islands. A quota buyout was subsequently agreed with fishermen in Greenland in 1993. Gradually more agreements have been made on both sides of the North Atlantic through the work of NASF and its coalition partner organisations. Many Norwegian West Coast rivers would probably have been closed if this important buyout had not been done. Over the years more than 15 million salmon lives have been saved. The origin of 50 – 60 % of the salmon feeding or migrating in Faro water belongs to Norwegian rivers.

Orri! You were a dynamic man of action and the world is a poorer place with your passing. Your contribution to the Atlantic Salmon was beyond all measure. We guarantee you that ASF, NASF and other GMO’s will work hard to continue the work you started. But you left us a pair of big wading shoes to fill.

“Tusen takk” from the board of Reddvillaksen (NASF Norway)

Reddvillaksens basic facts about wild salmon

We have made a publication in English about threat to wild salmon. Basic are studies and conditions related to Norway, but the problem is international. The more people that understand the basics, the more power we get.

Feel free to spread this link to anyone that might be interested in facts, made up in an easy way so everyone can understand. Read in full screen mode. You can also put out link on own websites.

NASF Urges Prime Minister to Act on Atlantic Salmon

In a letter to Theresa May this month, Orri Vigfusson, the tireless campaigner for wild Atlantic salmon in his role as chairman of the North Atlantic Salmon Fund (NASF), urged the British Prime Minister to invoke article 66 of the United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS) which places the emphasis for safeguarding anadromous stocks on the state that houses the rivers of their origin.

 

Redd Villaksens lille grønne

Samarbeidet med Norske Lakselver gir Reddvillaksen mulighet til å opptre på en faktabasert måte, her representert ved et nyttig informasjonshefte som er kalt Reddvillaksens lille grønne. Heftet er pedagogisk oppbygget og er ment for alle som ønsker å få en god totalforståelse av hvordan situasjonen er for villaks i Norge, hvor skoen trykker og hva som kan gjøres for å bedre dagens status.

 

Situasjonen i elvene

Foto: Matt Harris

Figuren til høyre er fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL). Et uavhengig forskerråd oppnevnt av Miljødirektoratet. Alle rådets 12 medlemmer har spesialkompetanse innenfor ulike felt knyttet til laksefisk, økologi og fiskehelse. Medlemmene er personlig oppnevnt på bakgrunn av faglige kvalifikasjoner og representerer ikke den institusjonen de er ansatt i.

I siste tilgjengelige rapport sier VRL at det totale innsiget av villaks fra havet til Norge i 2015 fjor var ca. 522 000 laks, noe som var en liten økning fra året før. I Det store bildet er at akseinnsiget er mer enn halvert fra 1983 til 2015. Betydelig redusert fiske i

sjø og elv har kompensert for tilbakegangen (total beskatning er halvert), slik at det er nok gytefisk i de fleste vurderte elvene. Nedgangen i bestandene av  villaks har medført at overskuddet av laks som er tilgjengelig for fiske er betydelig redusert. Redusert mengde villaks skyldes delvis at laksen har lav overlevelse i sjøen. I tillegg påvirker lokale og regionale faktorer villaksen i stor grad. Bestandene i Midt-Norge og Vest-Norge har gått mest tilbake. Rømt oppdrettslaks og lakselus, og deretter vannkraftregulering, ble vurdert til å ha påvirket flest bestander negativt, og var viktige årsaker til at bare 22 % av 104 vurderte laksebestander hadde god nok kvalitet til å nå kvalitetsnormen for villaks.

Lakseparasitten Gyrodactylus salaris, en fremmed art i norsk natur, har vært et enormt problem da den tar livet av lakseyngelen. Heldigvis vedtok myndighetene tidlig en plan for utrydding av denne parasitten. En rekke kostbare, men vellykkede tiltak har vært gjennomført. Av opprinnelig 49 smittede vassdrag er det kun 7 elver igjen som venter på iverksettelse av behandling.

En storstilt og langsiktig plan har også vært gjennomført for å kalke forsurede elver og reetablere laksen i elver lengst i sør. Som et resultat har vi nå fått levedyktige laksestammer i Mandalselva, Audna, Lygna og flere andre elver. Og med laksen kommer også laksefiskerne tilbake.

Da norske vassdrag ble regulert til vannkraftformål i tidligere tider, ble villaksen ignorert mange steder.  I henhold til inngåtte kontrakter skal vilkårene for kraftproduksjon nå revideres i mer enn 30 lakseelver.  Våre krav ved disse revisjonene er minstevannføring som ta hensyn til laksefisk, konstruksjon av habitater der yngel trives, frie vandringsveier for fisk, forbud mot effektkjøringer, installering av omløps­ventiler som sikrer at det alltid renner vann, samt tapping av overflatevann for å gjeninnføre normale årstidsvariasjoner i vanntemperatur.

 

 

Sjølaksefiske

Foto: Øystein Talberg, Åndalsnes avis

Den norske villaksen er det ingen som eier. Men noen eier rettighetene til å fiske etter den. Med noen unntak er dette koblet opp mot grunneierrett til sjø eller elv. Grovt regnet kan vi si at det er ca 10.000 rettighetshavere i elv mot ca 1000 rettighetshavere i sjø (mindre enn 800 er aktive fiskere). Rettighetshaverne i elv og sjø krangler om hva som er rimelig fangstfordeling mellom elv og sjø. Sjølaksefiskerne beskylder gjerne ”vadebukseinteressene” for bruk av uredelige midler i laksefiskereguleringene, mens rettighetshaverne i elv mener det er helt urimelig at det skal fiskes tilnærmet like mye på 1000 fiskerettigheter i sjøen som det gjøres på 10.000 fiskerettigheter i elvene (av ca 70.000 sportsfiskere).

Sjølaksefiskerne har kun en ytre fisketid å forholde seg til. Den har blitt innkortet betydelig mange steder de siste årene. Innenfor den tidsavgrensede fisketiden kan de fiske så mye laks de klarer uten å måtte forholde seg til verken midtsesongsevaluering eller gytebestandsmål. Rettighetshavere i elv (og sportsfiskerene som kjøper fiskekort) må forholde seg til døgnkvoter, sesongkvoter, redskapsbegrensning, hunnlaksfredning, størstemål og andre fiskereguleringer for å sikre at det står igjen nok gytefisk i elva etter avsluttet sesong. Og slik skal det være. Rettighetshaverne i elv har et viktig forvaltningsansvar. Der sjølaksefiskerne kun høster, kjenner både rettighetshavere og sportsfiskerne i elvene godt til uttrykket ”som man sår skal man høste”. Alle som fisker i elv vet godt at man ikke må spise av ”settepotetene” (gytereserven). Sjølaksefiskerne sår dessverre ingenting. De er kun opptatt av å høste. Dessverre vet de ofte ikke engang hvilke ressurser de høster på. Laksefiskere i Gaula fisker gaulalaks. I Orkla fiskes orklalaks og i Stjørdal fiskes stjørdalslaks. Hvilken laks fiskes i nøtene langs trøndelagskysten?   Det vet ingen eksakt, og dette fisket på blandende bestander er lite forenlig med bestandsbasert forvalting av lakseressursene, slik norske myndigheter har bestemt at vi skal ha.

Så var det totalfangsten.  I 2016 ble det fisket 460 tonn laks i norske elver (120.000 stk). Av dette ble 117 tonn (25.000) laks gjenutsatt. Under sjølaksefiske ble det tatt 269 tonn laks (59.000 stk). Fordeler vi beskatningen (avlivet fisk) på antall rettighetshavere får vi fangst per sjølaksefisker (800 stk) på 336 kg, mens fangsten per rettighetshaver i elv ble 34 kg. Antall rettighetshavere i sjø er altså 1/10 av antall rettighetshavere i elv men fangsten er 10-dobbel. Hva slags rettferdig fordeling er dette? I tillegg kommer det viktige poenget at rettighetshaverne i elv er forpliktet til å legge til rette for et sportsfiske, slik at det kanskje er rimeligere å se på fangst per fisker. Da blir forskjellene enda større. 336 kg per fisker i sjø mot 4,9 kg per fisker i elv. Er dette rettferdig?

Sjølaksefiskerne peker gjerne på laksefiske som et viktig inntektsgrunnlag. Regner vi  100 kr/kg som pris til fisker så tjener hver sjølaksefisker 33.600 kroner på salg av fangsten. Så skal det trekkes 40 % skatt og det skal trekkes fra utgifter til både not, båter og drivstoff. Vi kan trygt regne med nettoinntekter på mindre enn 15.000 per fisker. 15.000 kan være mye penger for mange, men helt objektivt kan det ikke sies å være en betydelig del av et vanlig inntektsgrunnlag. Sjølaksefiske er altså et hobbyfiske og da må de behandles likt som andre hobby/sportsfiskere. Fiske er en viktig kulturbærer og basis for identitet, bolyst og livsglede. For å ta vare på alt dette må vi alle bidra. Derfor er det ikke vanskelig å få gehør for strenge fiskereguleringer i elvene. Døgnkvote på 1 laks, sesongkvote på 5. Hunnlaksfredning og generelt størstemål. Dette er hverdagen for sportsfiskere i mange elver.

Kanskje er tiden moden for å ha eksakt samme regler for utøvende fiskere i sjø og elv?

Om villaksen

Foto: Justin McCharty

Den atlantiske laksen (Salmo salar) lever naturlig i den nordlige delen av Atlanterhavet. I Europa lever den fra kysten av det nordlige Portugal i sør, til Petchora i Russland i nord, samt i Storbritannia, Irland, Island og Grønland (elven Kapsigdlit ved Godthåpfjorden). Norge er i dag ett av laksens kjerneområder og har ca 1/3 av totalbestanden. Kanada har i dag har verdens største bestand av atlantisk laks. Nord-Amerika har i dag bare sørgelige rester igjen av opprinnelig sterke bestander på østkysten.

Nord-Amerika har fremdeles levedyktige bestander igjen på østkysten, selv om laksen i Hudson River i New York er utryddet.

Fra elv til sjø, og fra sjø til elv

Laks gyter fra oktober til desember, og eggene ligger nedgravd i elvegrusen til de klekkes i april/mai. I løpet av to til seks år utvikles 0,5 til 2 prosent av dem til smolt som vandrer ut i havet. Fisken er da omtrent 12 til 18 cm lang. Laksen vokser enormt i havet. Etter 1-3 år blir den kjønnsmoden og starter gytevandringen tilbake til elva den kom fra.

Hovedinnsig til elvene fra mai til august
Den største laksen kommer tidlig, mens mellom- smålaksen dominerer utover sommeren. Hovedinnsiget er fra mai til august. Mindre elver med sterkt varierende vannføring har vanligvis stort sett smålaks. Tidspunktet for når de forskjellige bestandene er tilbake i sin elv, varierer mye og har trolig årsak i at bestandene med laks har ulik genetisk sammensetning.

Laksen vandrer helst opp i elvene i perioder med mye vann. Oppe i elva oppsøker den gjerne dypere kulper der den oppholder seg fram til gytetiden i oktober, november da den oppsøker grunnere og strømsatte partier med egnet grusbunn for å gyte.

 

Hannene får gytedrakt

Når gytingen nærmer seg, får laksen en såkalt gytedrakt. Sølvfargen erstattes av grått, kobber og rødt. Hannenes får hode vokser betydelig og en stor ”krok” dannes på underkjeven. Hunnene får ikke så prangende farger og de får kun en liten eller ingen kjevekrok. Fiskene som vender tilbake etter én vinter i havet veier som regel mellom ett og tre kilo og er oftest hanner. Laksen som har vært to vintre i havet veier mellom tre og ti kilo og er ofte hunner. Etter tre vintre i havet, kan størrelsen være fra seks til tjue kilo, og blant disse er det flest hanner.

 

Høy naturlig dødelighet

En mellomstor til stor laks gyter gjennomsnittlig 1450 rogn/kilo. Det vil si at en hunnlaks på 7 kilo vil legge omtrent 10.000 rognkorn i gytegropa. Av 10.000 rogn vil 9.000 klekke til yngel som svømmer opp av gytegrusen. Etter den første sommeren vil kun 1.800 individer være igjen (5 %). For hvert år yngelen er i elva regner man at antallet halveres. Det vil si at av 1.800 yngel, vil 900 laksunger leve året etter. To år etter at 10.000 rogn ble lagt i gytegropa er det kun 450 laksunger igjen.

Laksen blir smolt etter 2-6 år i elva (kortest i sør, lengst i nord). Av 10000 rognkorn er det kanskje bare igjen 225 individer som blir smolt. Naturlig overlevelse for smolt som går ut i sjøen varierer med forholdene i havet. I ”normale” år kommer i beste fall 5-10 % av utvandrende smolt tilbake som voksen gytefisk. De senere år har overlevelsen fra smolt til gytefisk vært lav og ligget på under 5 prosent.

Kilde: Miljødirektoratet

 

 

Når oppdrettslaksen rømmer

Villaksen driver evolusjonær risikominimering ved at alle laksebestandene har tilpasset seg et liv i akkurat den elva den hører hjemme. Innenfor arten Salmo salar er det derfor stor genetisk variasjon. Vekst i ferskvannsfasen, alder ved smoltifisering, utvandringstidspunkt, vandringsruter i fjord og hav, vekst i sjøfase, alder ved kjønnsmodning, tidspunkt for oppvandring, kroppsfasong og størrelse, andel vinterstøinger, flergangsgytere og streifere (upresist kalt feilvandrere) . Alt dette varierer og sikrer at villaksen ikke legger alle eggene i én kurv.  Stor genetisk variasjon er villaksens livsforsikring.  Der naturlige økosystemer vil ha variasjon og mangfold vil husdyrholdet ha størst mulig likhet.  Alle stammene av norsk oppdrettslaks har derfor sin opprinnelse fra et fåtall ville laksebestander. Oppdrettslaksen er deretter avlet for et liv i fangenskap og for egenskaper som hurtig vekst, sen kjønnsmodning, sykdomsresistens, kjøttfarge og fettinnhold. Oppdrettslaksen presterer derfor langt bedre under merdenes semikontrollerte betingelser enn det villaksen ville gjort. Men hva skjer når oppdrettslaksen rømmer og finner veien opp i elvene våre. Og ikke minst når de gyter der. Enten med en partner som også er rømling, eller med en villaks?

En avlseffekt er at forvillet avkom av oppdrettslaks vokser fortere i livets første fase, og dermed utkonkurrerer sine ville slektinger i elva. Når den blir eldre er den derimot mer utsatt for predasjon, noe som gjør overlevelsesevnen mindre. Dette kan lett skape en ond sirkel hvor den ekte villaksen utkonkurreres som yngel, mens den mer hurtigvoksende laksen med oppdrettsgener dør i et senere stadium. Det blir med andre ord tap i begge ender av laksens livssyklus.

I Norge er det registrert 465 vassdrag som har, eller har hatt, egen bestand av laks. Målet er at alle bestander skal klassifiseres etter en kvalitetsnorm for villaks som er vedtatt av myndighetene. Kvaliteten vurderes etter bestandenes høstbare overskudd (i prosent av normalsituasjonen) og av bestandenes genetiske integritet (hvor påvirket de er av oppdrettslaks). Det er definert fem tilstandskategorier for lakseelvene (svært god, god, moderat, dårlig og svært dårlig). Myndighetenes minstekrav er nest beste kategori – god tilstand. Da kan ikke det høstbare overskuddet være redusert med mer enn 20 % (alle årsaker inkludert) og bestanden skal ikke ha genetiske innslag av oppdrettslaks. Myndighetene har nedsatt et vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL), som foretar en årlig tilstandsvurdering av laksebestandene. I 2016 ble 104 laksebestander for første gang klassifisert etter kvalitetsnormen. Bare 23 av elvene nådde minstekravet til god kvalitet. I de elvene som ikke nådde minstekravet var det innkryssing av rømt oppdrettslaks som var årsaken i 70 % av tilfellene.

Det er lovpålagt rapporteringsplikt ved rømmingshendelser i Norge, og det er Fiskeridirektoratet som har ansvaret for registrering og overvåkning i elv og sjø. Fiskeridirektoratet har også ansvaret for akuttiltak ved rømminger, mens det er nedsatt et eget utvalg (OURO)som planlegger mer langsiktige utfiskingstiltak i elver med gjentatt høyt innslag av rømt oppdrettslaks. OURO ble opprettet i 2015 og består av representanter fra oppdretts­industrien, Fiskeridirektoratet og Miljø­direktoratet.

Oppdrettsindustrien forsvarer seg gjerne med at oppdrettslaksen ikke har andre gener enn villaksen, og at det ikke er så sikkert at rømming er skadelig. Istedenfor å skulle bevise hva rømming fører til av genetiske og biologiske endringer bør man spørre om oppdrettsindustrien ville ønsket seg et påbud om at all smolt som settes i merdene skulle være av lokale laksebestander, for å minimere genetisk påvirkning etter evt. rømmingshendelser. Dette vet vi allerede svaret på. Oppdrettslaks og villaks er så forskjellige at det ville vært utenkelig for oppdrettsindustrien å ha villaks i merdene. Like utenkelig burde det være å ha oppdrettslaks i elvene.

I kampen mot negative effekter av rømt oppdrettslaks er det et stort problem at det ikke alltid er lett å identifisere en rømt oppdrettslaks i naturen. Spesielt når den har rømt på et tidlig livsstadium og ikke er preget av livet i fangenskap. Et annet problem er at mange oppdrettere unnlater å rapportere om rømmingshendelser, selv om dette er lovpålagt. Løsningen på begge problemer er å merke fisken så den kan gjenkjennes og spores tilbake til rettmessig eier. En kombinasjon av fettfinneklipping og merking med såkalte CWT-merker (Coded Wire Tags) fyller merkebehovet fullt ut. Denne kombinasjonsmetoden brukes årlig på millioner av laks i USA og Canada og vil lett kunne implementeres i oppdrettsindustrien om myndighetene påla dette. Kostnaden ved å merke fisken vil bli mindre enn 10 øre ekstra per kg utover dagens produksjonskostnad på 30-35 kroner pr kg oppdrettslaks.

Vi ønsker at det skal bli obligatorisk å merke oppdrettslaks i Norge, slik alle andre husdyr må merkes. Da kan rømlinger umiddelbart spores tilbake til kilden. Prinsippet om at forurenser betaler må håndheves.