Foto: Øystein Talberg, Åndalsnes avis

Den norske villaksen er det ingen som eier. Men noen eier rettighetene til å fiske etter den. Med noen unntak er dette koblet opp mot grunneierrett til sjø eller elv. Grovt regnet kan vi si at det er ca 20.000 rettighetshavere i elv mot ca 1000 rettighetshavere i sjø (det er rundt 900 som er aktive fiskere i sjø). Rettighetshaverne i elv og sjø krangler om hva som er rimelig fangstfordeling mellom elv og sjø. Sjølaksefiskerne beskylder gjerne ”vadebukseinteressene” for bruk av uredelige midler i laksefiskereguleringene, mens rettighetshaverne i elv mener det er helt urimelig at det skal fiskes tilnærmet like mye på 1000 fiskerettigheter i sjøen som det gjøres på 20.000 fiskerettigheter i elvene (av ca 70.000 sportsfiskere).

Sjølaksefiskerne har kun en ytre fisketid å forholde seg til. Den har blitt innkortet betydelig mange steder de siste årene. Innenfor den tidsavgrensede fisketiden kan de fiske så mye laks de klarer uten å måtte forholde seg til verken midtsesongsevaluering eller gytebestandsmål. Rettighetshavere i elv (og sportsfiskerne som kjøper fiskekort) må forholde seg til døgnkvoter, sesongkvoter, redskapsbegrensning, hunnlaksfredning, størstemål og andre fiskereguleringer for å sikre at det står igjen nok gytefisk i elva etter avsluttet sesong. Og slik skal det være. Rettighetshaverne i elv har et viktig forvaltningsansvar. Der sjølaksefiskerne kun høster, kjenner både rettighetshavere og sportsfiskerne i elvene godt til uttrykket ”som man sår skal man høste”. Alle som fisker i elv vet godt at man ikke må spise av ”settepotetene” (gytereserven). Sjølaksefiskerne sår dessverre ingenting. De er kun opptatt av å høste. Dessverre vet de ofte ikke engang hvilke ressurser de høster på. Laksefiskere i Gaula fisker gaulalaks. I Orkla fiskes orklalaks og i Stjørdal fiskes stjørdalslaks. Hvilken laks fiskes i nøtene langs trøndelagskysten?  Det vet ingen eksakt, og dette fisket på blandende bestander er lite forenlig med bestandsbasert forvalting av lakseressursene, slik norske myndigheter har bestemt at vi skal ha.

Fra 2021 er det nye fisketidsreguleringer i sjø og elv. Miljødirektoratet stenger nå nesten 500 elver for laksefiske, ettersom man ikke har kontroll på beskatningen i disse elvene. Samtidig vil det en del steder fortsatt foregå et sjølaksefiske på blanda bestander utenfor disse elvene. Av det positive, kan det fastslås at alt sjølaksefiske i ytre kyststrøk avvikles, og at krokgarn blir forbudt også i Finnmark. Det ble forbudt i resten av landet i 2003. I 2020 var det 320 krokgarnfisker registrert i Troms og Finnmark. En del av disse fisker også med not, som fortsatt skal være lovlig, men det er å håpe at beskatningen av blanda bestander reduseres når krokgarna forsvinner. Hvor ille denne beskatningen er, underbygges av forskerne, som finner at f.eks mye av laksen som fanges i Nesseby kommune i Finnmark, hører hjemme i andre kommuner og elver, og faktisk også i Russland. Les artikkelen om sesongen 2020 i Finnmark på Norske Lakseelver.

Så var det totalfangsten. I 2020 ble det fisket om lag 129 500 laks i elvene.  Av dette ble ca 30.000 laks gjenutsatt. Under sjølaksefiske ble det tatt 214 tonn laks (53.000 stk). Fordeler vi beskatningen (avlivet fisk) på antall rettighetshavere får vi fangst per sjølaksefisker (956 stk) på 223 kg, mens fangsten per rettighetshaver i elv ble 22,5 kg. Antall rettighetshavere i sjø er altså 1/20 av antall rettighetshavere i elv men fangsten er 10-dobbel. Hva slags rettferdig fordeling er dette? I tillegg kommer det viktige poenget at rettighetshaverne i elv er forpliktet til å legge til rette for et sportsfiske, slik at det kanskje er rimeligere å se på fangst per fisker. Da blir forskjellene enda større. 223 kg per fisker i sjø mot 6,5 kg per fisker i elv. Er dette rettferdig?

Sjølaksefiskerne peker gjerne på laksefiske som et viktig inntektsgrunnlag. Regner vi  100 kr/kg som pris til fisker, så tjener hver sjølaksefisker 22.300 kroner på salg av fangsten. Så skal det trekkes 40 % skatt og det skal trekkes fra utgifter til både not, båter og drivstoff. Vi kan trygt regne med nettoinntekter på mindre enn 12.000 per fisker. 12.000 kan være mye penger for mange, men helt objektivt kan det ikke sies å være en betydelig del av et vanlig inntektsgrunnlag. Sjølaksefiske er altså et hobbyfiske og da må de behandles likt som andre hobby/sportsfiskere.

Kanskje er tiden moden for å ha eksakt samme regler for utøvende fiskere i sjø og elv?

Foto: Justin McCharty

Den atlantiske laksen (Salmo salar) lever naturlig i den nordlige delen av Atlanterhavet. I Europa lever den fra kysten av det nordlige Portugal i sør, til Petchora i Russland i nord, samt i Storbritannia, Irland, Island og Grønland (elven Kapsigdlit ved Godthåpfjorden). Norge er i dag ett av laksens kjerneområder og har ca 1/3 av totalbestanden. Kanada har i dag har verdens største bestand av atlantisk laks. Nord-Amerika har i dag bare sørgelige rester igjen av opprinnelig sterke bestander på østkysten.

Nord-Amerika har fremdeles levedyktige bestander igjen på østkysten, selv om laksen i Hudson River i New York er utryddet.

Fra elv til sjø, og fra sjø til elv

Laks gyter fra oktober til desember, og eggene ligger nedgravd i elvegrusen til de klekkes i april/mai. I løpet av to til seks år utvikles 0,5 til 2 prosent av dem til smolt som vandrer ut i havet. Fisken er da omtrent 12 til 18 cm lang. Laksen vokser enormt i havet. Etter 1-3 år blir den kjønnsmoden og starter gytevandringen tilbake til elva den kom fra.

Hovedinnsig til elvene fra mai til august
Den største laksen kommer tidlig, mens mellom- smålaksen dominerer utover sommeren. Hovedinnsiget er fra mai til august. Mindre elver med sterkt varierende vannføring har vanligvis stort sett smålaks. Tidspunktet for når de forskjellige bestandene er tilbake i sin elv, varierer mye og har trolig årsak i at bestandene med laks har ulik genetisk sammensetning.

Laksen vandrer helst opp i elvene i perioder med mye vann. Oppe i elva oppsøker den gjerne dypere kulper der den oppholder seg fram til gytetiden i oktober, november da den oppsøker grunnere og strømsatte partier med egnet grusbunn for å gyte.

 

Hannene får gytedrakt

Når gytingen nærmer seg, får laksen en såkalt gytedrakt. Sølvfargen erstattes av grått, kobber og rødt. Hannenes får hode vokser betydelig og en stor ”krok” dannes på underkjeven. Hunnene får ikke så prangende farger og de får kun en liten eller ingen kjevekrok. Fiskene som vender tilbake etter én vinter i havet veier som regel mellom ett og tre kilo og er oftest hanner. Laksen som har vært to vintre i havet veier mellom tre og ti kilo og er ofte hunner. Etter tre vintre i havet, kan størrelsen være fra seks til tjue kilo, og blant disse er det flest hanner.

 

Høy naturlig dødelighet

En mellomstor til stor laks gyter gjennomsnittlig 1450 rogn/kilo. Det vil si at en hunnlaks på 7 kilo vil legge omtrent 10.000 rognkorn i gytegropa. Av 10.000 rogn vil 9.000 klekke til yngel som svømmer opp av gytegrusen. Etter den første sommeren vil kun 1.800 individer være igjen (5 %). For hvert år yngelen er i elva regner man at antallet halveres. Det vil si at av 1.800 yngel, vil 900 laksunger leve året etter. To år etter at 10.000 rogn ble lagt i gytegropa er det kun 450 laksunger igjen.

Laksen blir smolt etter 2-6 år i elva (kortest i sør, lengst i nord). Av 10000 rognkorn er det kanskje bare igjen 225 individer som blir smolt. Naturlig overlevelse for smolt som går ut i sjøen varierer med forholdene i havet. I ”normale” år kommer i beste fall 5-10 % av utvandrende smolt tilbake som voksen gytefisk. De senere år har overlevelsen fra smolt til gytefisk vært lav og ligget på under 5 prosent.

Kilde: Miljødirektoratet

 

 

Villaksen driver evolusjonær risikominimering ved at alle laksebestandene har tilpasset seg et liv i akkurat den elva den hører hjemme. Innenfor arten Salmo salar er det derfor stor genetisk variasjon. Vekst i ferskvannsfasen, alder ved smoltifisering, utvandringstidspunkt, vandringsruter i fjord og hav, vekst i sjøfase, alder ved kjønnsmodning, tidspunkt for oppvandring, kroppsfasong og størrelse, andel vinterstøinger, flergangsgytere og streifere (upresist kalt feilvandrere) . Alt dette varierer og sikrer at villaksen ikke legger alle eggene i én kurv.  Stor genetisk variasjon er villaksens livsforsikring.  Der naturlige økosystemer vil ha variasjon og mangfold vil husdyrholdet ha størst mulig likhet.  Alle stammene av norsk oppdrettslaks har derfor sin opprinnelse fra et fåtall ville laksebestander. Oppdrettslaksen er deretter avlet for et liv i fangenskap og for egenskaper som hurtig vekst, sen kjønnsmodning, sykdomsresistens, kjøttfarge og fettinnhold. Oppdrettslaksen presterer derfor langt bedre under merdenes semikontrollerte betingelser enn det villaksen ville gjort. Men hva skjer når oppdrettslaksen rømmer og finner veien opp i elvene våre. Og ikke minst når de gyter der. Enten med en partner som også er rømling, eller med en villaks?

En avlseffekt er at forvillet avkom av oppdrettslaks vokser fortere i livets første fase, og dermed utkonkurrerer sine ville slektinger i elva. Når den blir eldre er den derimot mer utsatt for predasjon, noe som gjør overlevelsesevnen mindre. Dette kan lett skape en ond sirkel hvor den ekte villaksen utkonkurreres som yngel, mens den mer hurtigvoksende laksen med oppdrettsgener dør i et senere stadium. Det blir med andre ord tap i begge ender av laksens livssyklus.

I Norge er det registrert 465 vassdrag som har, eller har hatt, egen bestand av laks. Målet er at alle bestander skal klassifiseres etter en kvalitetsnorm for villaks som er vedtatt av myndighetene. Kvaliteten vurderes etter bestandenes høstbare overskudd (i prosent av normalsituasjonen) og av bestandenes genetiske integritet (hvor påvirket de er av oppdrettslaks). Det er definert fem tilstandskategorier for lakseelvene (svært god, god, moderat, dårlig og svært dårlig). Myndighetenes minstekrav er nest beste kategori – god tilstand. Da kan ikke det høstbare overskuddet være redusert med mer enn 20 % (alle årsaker inkludert) og bestanden skal ikke ha genetiske innslag av oppdrettslaks. Myndighetene har nedsatt et vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL), som foretar en årlig tilstandsvurdering av laksebestandene. I 2019 ble 225 laksebestander klassifisert etter grad av genetisk innkryssing. Bare 75 av elvene nådde minstekravet til god kvalitet.  67% hadde for mye genetisk innblanding av rømt oppdrettslaks.

Det er lovpålagt rapporteringsplikt ved rømmingshendelser i Norge, og det er Fiskeridirektoratet som har ansvaret for registrering og overvåkning i elv og sjø. Fiskeridirektoratet har også ansvaret for akuttiltak ved rømminger, mens det er nedsatt et eget utvalg (OURO)som planlegger mer langsiktige utfiskingstiltak i elver med gjentatt høyt innslag av rømt oppdrettslaks. OURO ble opprettet i 2015 og består av representanter fra oppdretts­industrien, Fiskeridirektoratet og Miljø­direktoratet.

Oppdrettsindustrien forsvarer seg gjerne med at oppdrettslaksen ikke har andre gener enn villaksen, og at det ikke er så sikkert at rømming er skadelig. Istedenfor å skulle bevise hva rømming fører til av genetiske og biologiske endringer bør man spørre om oppdrettsindustrien ville ønsket seg et påbud om at all smolt som settes i merdene skulle være av lokale laksebestander, for å minimere genetisk påvirkning etter evt. rømmingshendelser. Dette vet vi allerede svaret på. Oppdrettslaks og villaks er så forskjellige at det ville vært utenkelig for oppdrettsindustrien å ha villaks i merdene. Like utenkelig burde det være å ha oppdrettslaks i elvene.

I kampen mot negative effekter av rømt oppdrettslaks er det et stort problem at det ikke alltid er lett å identifisere en rømt oppdrettslaks i naturen. Spesielt når den har rømt på et tidlig livsstadium og ikke er preget av livet i fangenskap. Et annet problem er at mange oppdrettere unnlater å rapportere om rømmingshendelser, selv om dette er lovpålagt. Løsningen på begge problemer er å merke fisken så den kan gjenkjennes og spores tilbake til rettmessig eier. En kombinasjon av fettfinneklipping og merking med såkalte CWT-merker (Coded Wire Tags) fyller merkebehovet fullt ut. Denne kombinasjonsmetoden brukes årlig på millioner av laks i USA og Canada og vil lett kunne implementeres i oppdrettsindustrien om myndighetene påla dette. Kostnaden ved å merke fisken vil bli mindre enn 10 øre ekstra per kg utover dagens produksjonskostnad på opp mot 40 kroner pr kg oppdrettslaks.

Vi ønsker at det skal bli obligatorisk å merke oppdrettslaks i Norge, slik alle andre husdyr må merkes. Da kan rømlinger umiddelbart spores tilbake til kilden. Prinsippet om at forurenser betaler må håndheves.

Foto: Matt Harris

Figuren under er fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL). Et uavhengig forskerråd oppnevnt av Miljødirektoratet. Alle rådets 12 medlemmer har spesialkompetanse innenfor ulike felt knyttet til laksefisk, økologi og fiskehelse. Medlemmene er personlig oppnevnt på bakgrunn av faglige kvalifikasjoner og representerer ikke den institusjonen de er ansatt i.

I siste tilgjengelige rapport sier VRL at det totale innsiget av villaks fra havet til Norge i 2019 var ca. 481 000 laks. Det store bildet er at akseinnsiget er mer enn halvert fra 1983 til 2020. Betydelig redusert fiske i sjø og elv har kompensert for tilbakegangen (total beskatning er halvert), slik at det er nok gytefisk i de fleste vurderte elvene. Nedgangen i bestandene av  villaks har medført at overskuddet av laks som er tilgjengelig for fiske er betydelig redusert. Redusert mengde villaks skyldes delvis at laksen har lav overlevelse i sjøen. I tillegg påvirker lokale og regionale faktorer villaksen i stor grad. Bestandene i Midt-Norge og Vest-Norge har gått mest tilbake. Rømt oppdrettslaks og lakselus, og deretter vannkraftregulering, blir vurdert til å ha påvirket flest bestander negativt. Tilstanden for 448 norske laksebestander er klassifisert av VRL (2010-2014). Bare én av fem laksebestander var i god eller svært god tilstand (20 %), 35 % av bestandene var i moderat tilstand, 41 % i dårlig tilstand, og 4 % var under reetablering etter behandling mot parasitten Gyrodactylus salaris. Ny vurdering kommer 2021.

Lakseparasitten Gyrodactylus salaris, en fremmed art i norsk natur, har vært et enormt problem da den tar livet av lakseyngelen. Heldigvis vedtok myndighetene tidlig en plan for utrydding av denne parasitten. En rekke kostbare, men vellykkede tiltak har vært gjennomført. Av opprinnelig 49 smittede vassdrag er det kun 7 elver igjen som venter på iverksettelse av behandling.

En storstilt og langsiktig plan har også vært gjennomført for å kalke forsurede elver og reetablere laksen i elver lengst i sør. Som et resultat har vi nå fått levedyktige laksestammer i Mandalselva, Audna, Lygna og flere andre elver. Og med laksen kommer også laksefiskerne tilbake.

Da norske vassdrag ble regulert til vannkraftformål i tidligere tider, ble villaksen ignorert mange steder.  I henhold til inngåtte kontrakter skal vilkårene for kraftproduksjon nå revideres i mer enn 30 lakseelver.  Våre krav ved disse revisjonene er minstevannføring som ta hensyn til laksefisk, konstruksjon av habitater der yngel trives, frie vandringsveier for fisk, forbud mot effektkjøringer, installering av omløps­ventiler som sikrer at det alltid renner vann, samt tapping av overflatevann for å gjeninnføre normale årstidsvariasjoner i vanntemperatur.

 

 

I dag står det til enhver tid om lag 4 – 500 millioner oppdrettslaks i sjøen langs kysten vår. Kysten er delt i 13 produksjonsområder (PO) som annet hvert år evalueres for å se om oppdretterne i sonen kan få kjøpe vekst av staten.

Dette vekstregimet ble innført i 2017, etter at Stortinget vedtok den såkalte «Trafikklysmodellen».

Figuren viser fargekodene på trafikklyssystemet i 2019. Fargene til høyre er gitt av fiskeriministeren, mens fargene til venstre var forskernes vurdering.

I trafikklysmodellen er det lakselusas påvirkning på utvandrende villaks-smolt som er eneste indikator som regulerer veksten. Systemet kan ta inn flere indikatorer om man avgjør at dette er nødvendig. Mange organisasjoner jobber for dette, deriblant Veterinærene, som er bekymret for dyrevelferden til oppdrettslaksen. Du kan lese et innlegg fra presidenten i Veterinærforeningen her.

For å avgjøre påvirkningen fra lakselusa, er det oppnevnt en ekspertgruppe av forskere som analyserer dataene fra modelleringsverktøyene. Modelleringen er basert på kunnskap om havstrømmer kombinert med oppdretternes innrapportering av antall lus i merdene. Modellene er utviklet av Havforskningsinstituttet og kalibrert opp mot feltundersøkelser.

Produksjonsområdene får rødt, gult eller grønt lys. Ved grønt lys kan oppdretterne kjøpe 6 % produksjonsvekst annen hvert år. Ved rødt lys blir det 6 % reduksjon i produksjonen, mens gult lys betyr uendret produksjon. Inntektene tilfaller staten, som også fordeler ca. halvparten til oppdrettskommunene gjennom Havbruksfondet.

Grenseverdiene er svært høye for hva som skal kalles uakseptabelt.

Lav risiko/påvirkning (grønt):

Det er sannsynlig at < 10 prosent av populasjonen dør pga. luseinfeksjon.

Moderat risiko/påvirkning (gult):

Det er sannsynlig at 10–30 prosent av populasjonen dør pga. luseinfeksjon.

Høy risiko/påvirkning (rødt):

Det er sannsynlig at > 30 prosent av populasjonen dør pga. luseinfeksjon.

Det er altså først når mer enn 30 % av alle lakse- og sjøørretungene som vandrer til havs dør av lakselus at regjeringen mener effekten er uakseptabel og vil redusere produksjonen. ReddVillaksen og andre villaksorganisasjoner mener at disse grenseverdiene er altfor høye og må nedjusteres.

Oppdretterne er på sin side ikke fornøyd med at de kan bli pålagt å ta ned produksjonen. I forbindelse med at regjeringen satte PO4 og PO5 i rødt i 2019, gikk oppdretterne i PO4 kollektivt til sak mot staten. Denne saken er ikke avgjort.

Man trenger tillatelse (konsesjon) til å drive oppdrett i Norge. Oppdrettsselskapene er en blanding av internasjonale konsern og mer tradisjonelle familiebedrifter. Det største er Mowi (tidligere Marine Harvest), som har norsk opprinnelse. Cermaq var tidligere eid av den norske staten, men ble solgt til Mitsubishi for noen år siden. Andre store selskap er Nordlaks, Salmar og Grieg.

Hvert selskap har mange konsesjoner og typisk er driften av 4-8 konsesjoner samlet på én lokalitet. I tillegg har man alltid tomme lokaliteter stående slik at hver ny oppdrettssyklus starter på en lokalitet som har stått tom en stund. Oppdrettsindustrien jakter hele tiden på nye og bedre lokaliteter. Når et selskap søker en fylkeskommune om en ny lokalitet betyr det ikke at de vil øke sin totalproduksjon, men at de vil flytte deler av produksjonen fra en lokalitet som ikke er optimal.

Hva spiser laksen?

Laksen spiser fôr som inneholder fett, proteiner og karbohydrater. Tidligere ble det i all hovedsak brukt marine råvarer. Altså fiskemel og fiskeolje fra ulike industrifisk (kolmule, øyepål, anchoveta osv.). Global knapphet på fiskemel og -olje har gjort at dette i stor grad blitt byttet ut med vegetabilske råvarer. Norsk oppdrettsindustri har med dette blitt nettoprodusent av fisk. Fremdeles er imidlertid tilgangen til marint fett en flaskehals for lakseindustrien. De mest nærliggende løsningene for å sikre nok marint fett til laksefôret er å høste hittil uutnyttede fiskeressurser (det finnes noen), høste lenger ned i næringskjeden (zooplankton som krill etc.) eller aller best – utnytte sollys, CO2 og næringssalter til å produsere marine fettrike mikroalger (planteplankton). Klarer man det i industriell skala, er fettflaksehalsen borte.

Oppdrettsindustrien er storforbruker av import av soya fra plantasjer i Brasil. Dette er dypt problematisk, siden denne soyaproduksjonen ødelegger regnskog.

Oppdrettsindustriens utslipp

Mengden bioavfall og næring salter som slippes ut fra oppdrettsindustrien er enorm. Samlet vekt av oppdrettslaksen i Norge er fire ganger så stor som vekta til hele Norges befolkning.  Og laksen har verken søppelinnsamling eller avløpssystem. Fôrrester og avføring går rett i sjøen. Dette kan på sikt føre til gradvis økning av næringssaltinnhold i vann, med derav følgende oppblomstring av alger og andre organismer med høy biomasseproduksjon, spesielt i fjord- og kystområder med dårlig vannutskifting. Det kanskje største problemet er imidlertid at man med utslipp fra oppdrettsanlegg lar enorme ressurser gå tapt. Avfall fra fiskeoppdrett er en fantastisk kilde til biogass, og etter at biogassen er utvunnet sitter man igjen med alle næringssaltene i restene. Spesielt fosfor er det viktig å gjenvinne fordi fosfor er en mangelvare i verdensmålestokk.  Se eget avsnitt om lukkede oppdrettsanlegg.

Det foretas jevnlig undersøkelser av bunnen under oppdrettsanleggene. Rundt 10% av anleggene får ikke-godkjent i disse undersøkelsene.

Lukking av merder gjør avfall til en ressurs

Verden skal bli grønnere – og avgifter må innrettes slik at utslipp og sløsing ikke skal lønne seg. Dette er det bred politisk enighet om i Norge. Vi skal gjenvinne i stedet for å kaste. Verden skal kvitte seg med fossil energi i et tempo som man ikke kunne forestille seg for kort tid siden. Vi mener slam fra oppdretts­næringen bør inkluderes i disse planene. Dette slammet utgjør en enorm ressurs som i dag bare slippes ut, med forurensning og tap av energi som resultat.

Ifølge Bioforsk (rapport Vol 9 (27) 2014) har slam fra ett tonn laks et biogasspotensial opp mot 1,9 MWh. Ganger vi opp dette tallet med Norges samlede lakseproduksjon, kan det allerede i dag produseres opp mot 2,4 Twh årlig. Hvis norsk oppdrett skal femdobles, slik det antydes i Stortingsmelding 16, vil dette i framtiden kunne utgjøre en tapt energi­ressurs tilsvarende forbruket til 480 000 husholdninger (med et gjennomsnittlig årlig forbruk på 20 320 kWh). Dette er det samme som 15 Altakraftverk! I tillegg vil en slik vekst kunne medføre økt lokal forurensingsfare.

Med lukkede merder og oppsamling av slam kan det interne energibehovet til oppdrettsindustrien dekkes med god margin. Vogntog som i dag står for all laksetransporten bør dessuten kunne drives med biodrivstoff basert på lakseavfallet. Overskuddsenergi kan også brukes til strømproduksjon og sende grønn energi inn i strømnettet.

Etter at biogassfraksjonen er hentet ut av slammet, er næringssaltene i avfallet intakt og kan utnyttes. Spesielt er forfor viktig. Oppdrett står for 75 % av Norges utslipp av fosfor, samtidig som fosfor er i ferd med å bli en mangelvare på verdensbasis. Verdens kjente fosforressurser antas oppbrukt i løpet av 30 – 50 år. Da kan vi ikke tillate oss å kaste det på havet. Samler vi det opp kan det utnyttes målrettet og vi reduserer samtidig faren for overgjødsling av fjord- og kystområder. Her er det med andre ord en vinn-vinn situasjon.

Det er flere andre gevinster ved å lukke merdene. Det frittsvømmende smittestadiet av lakselus lever kun i de øverste meterne av vannmassene. Lukkede merder, som tar inn vann under lusas leveområde, vil med all sannsynlighet skjerme oppdrettslaksen mot påslag av lakselus og dermed redusere smittepresset mot vill laksefisk. Redusert behov for avlusing vil også spare industrien for enorme kostnader knyttet til avlusingsoperasjonen i seg selv, men også til det store produksjonstapet avlusing fører til gjennom redusert fôropptak og høye dødelighet. I lukkede anlegg vil det også være mulig med filtrering og desinfeksjon av inntaksvann, hvilket kan redusere smittepresset fra andre patogener enn lakselusa. Teknologien for lukkede merder som fanger opp avfallet har tatt stormskritt framover den siste tiden, men trenger en ekstra dytt gjennom politiske styringssignaler.

Bonus ved å gi klare styringssignaler om lukkede oppdrettsanlegg, er renere fjorder, lavere samfunnskostnader og mindre konflikt med villfisknæringen og miljøbevisste for­brukere. Vinnerne er oppdrettsindustrien selv og i tillegg neste generasjons nordmenn, som kan nyte godt av en matproduksjon som er bærekraftig i alle ledd.

En oppsummering av kunnskapsstatus om lukkede oppdrettsanlegg, kan leses her.

Vil vi se en vekst i oppdrettsproduksjonen?

Oppdrettsindustrien har alltid vært opptatt av vekst.  Dessverre har det ofte blitt satt likhetstegn mellom vekst og økt produksjon. Mange mener oppdrettsindustrien heller bør tenke på å få økonomisk vekst ut av den fisken som allerede produseres fremfor å produsere mer. Det er bred enighet i Norge, også blant politikere på Stortinget og i Regjeringen, at det er en sammenheng mellom den totale oppdrettsproduksjonen, mengden lakselus som produseres (se eget avsnitt om dette) og det negative miljøavtrykket på villfisk. Av den grunn ble det ikke blitt tildelt ordinær kapasitetsøkning siden 2009. De første årene fram til 2012 hadde industrien uutnyttet kapasitet å vokse på. Etter 2012 stod produksjonen stille fram til 2017. Siden den gang har tre fiskeriministre lovet at det ikke blir oppdrettsvekst før lakselusproblemet er løst, men det har vært tomme ord.

I 2016 sank produksjonen av laks i Norge med 7 % sammenliknet med 2015. Årsaken var lakselus. De ikke medikamentelle bekjempelsesmetodene som for alvor ble tatt i bruk i 2016, som spyling, børsting og varmtvannsbehandling (av mange veterinærer kalt koking) er svært tøffe for fisken. Og når enkeltanlegg rapporterer om tap på opptil 500 tonn laks (!) ved enkeltavlusninger så er det opplagt at det synes både på produksjonsvolum og bunnlinje.

Svinnet i matfiskproduksjonen er i snitt ca. 20 %. Siden snittvekten på fisken som dør nå er 1,8 kilo betyr det at man har sløst bort over 100 millioner kilo for på fisk som aldri når forbrukeren. Mange oppdrettere har kviet seg for å avluse stor, nesten slaktemoden laks. De har heller valgt å slakte den på mindre størrelse. Dette har gitt seg utslag i at gjennomsnittlig slaktevekt i Norge har blitt redusert.

Administrerende direktør i Marine Harvest sa på FRISK FISK 2017-konferansen at svinn og redusert slaktevekt har ført til et tap på 18 mrd. NOK. Dette har ført til laksemangel ute i markedene, som igjen har ført til rekordpriser for laksen og rekordinntekter for oppdretterne.  Den tilsynelatende lukrative situasjonen kan opplagt ikke fortsette. Svinnet er for høyt og dermed er produksjonskostnadene for høye. Samtidig blir lakseprisene for høye for kundene ute i verden og etterspørselen synker.

Løsningen burde være opplagt: løser vi luseproblemet blir situasjonen bedre for vill laks, sjøørret og sjørøye, oppdretterne får mye lavere svinn og reduserte produksjonskostnader. De vil produsere mer laks og tjene mer penger. I tillegg vil de bli belønnet med økt produksjonskapasitet fra staten. Oppdretterne vil også få et forutsigbar vekstregime de kan forholde seg til.

ReddVillaksen mener det er uakseptabelt høy toleranse for industriell påvirkning av våre laksefiskressurser, og stiller følgende spørsmål:

Regjeringen presiserer at oppdrettsveksten skal styres av miljøet. Hvordan kan man da vente med å redusere produksjonen når det er sannsynlig at 30 % av villakspopulasjonen dør som følge av lakselus?

Hvorfor er det ikke samsvar mellom myndighetenes egne minstekrav i kvalitetsnormen og det som skal regnes som akseptabel påvirkning (gult lys) i det nye trafikklyssystemet?

Hvordan kan regjeringen tildele lakselusa en egen villakskvote (inntil 30 % av bestanden), når Stortinget har vedtatt et bærekraftsmål som tilsier null negativ effekt av lakselus?

 

Lakselus er en parasitt som lever på laks, sjøørret og sjørøye i saltvann. Den spiser av fiskens slim og hudlag. Lakselus er den aller vanligste parasitten hos laks, selv i naturlige økosystemer. Det betyr slett ikke at den er ufarlig for laksen. For en liten smolt på vei ut i havet kan 5 lakselus være nok til at den svekkes så mye at den dør. Dødelighet grunnet lakselus er én av mange årsaker til at den naturlige dødeligheten i laksens sjøfase er høy. Forskerne regner nå at det i snitt bare er 3,5% av laksen som kommer tilbake fra oppholdet i havet, selv om det er regionale forskjeller.

Med oppdrettsindustrien har det blitt svært mange flere lakse­lusverter, og dermed lakselus i fjorder og kystfarvann enn det var tidligere. For hver gytelaks som kommer tilbake til kysten står det over 1000 oppdrettslaks i merder langs den samme kysten. I oppdrettsintensive områder vil utvandrende smolt av laks, sjøørret og sjørøye oppleve et sterkere smittepress enn i områder med færre oppdrettsanlegg. I flere land er det gjennomført vitenskapelige eksperimenter som viser at smoltdødelighet grunnet lakselus fra oppdrettsanlegg reduserer antall tilbakevandrende laks med 2-40 %. I snitt 18 % og mest i de oppdrettsintensive områdene. I PO3, PO4 og PO5, mener forskerne at lakselusa dreper over 30% av utvandrende laksesmolt (2018-2019).

Lakselusrelatert smoltdødelighet kommer i tillegg til naturlig svinn og annen menneskeskapt dødelighet. I sterke lakse­bestander vil dette gi et redusert høstbart overskudd. I svake laksebestander kan det være en direkte trussel mot bestandens eksistens. For sjøørret og sjørøye, som holder seg i kystnære farvann under hele oppholdet i saltvann, kan lakselusa være en enda større trussel enn den er for laksen.

 

Sammenhengen mellom lakselus i oppdrettsanlegg og lakselus på villfisk er meget komplisert. Naturlig nok er mengde oppdrettslaks i et område en vesentlig faktor. I Hordaland er det for eksempel dobbelt så høy produksjon per arealenhet som i Finnmark og luseproblemene er da også langt større der. Men også vanntemperatur er en avgjørende faktor som styrer både smoltens utvandrings­tidspunkt og lakselusas utvikling og spredningspotensial. Det er av avgjørende betyd­ning for smittepresset hvordan fjord- og kyst­strømmer sprer lakselusa i forhold til smoltens utvandringstidspunkt, utvandringsveier og vandrings­mønster forøvrig.

Det er store problemer knyttet til medikamentell behandling mot lakselus. Gjentatt bruk av medisiner gir lusa nedsatt følsomhet for midlene som brukes. Ingen av midlene som brukes er fullt ut virksomme lenger. Mange steder er lusa resistent mot flere av midlene.

Det mest drastiske tiltaket for oppdretts­industrien er utslakting av fisk og redusert utsett av ny fisk på spesielt lusebelastede lokaliteter. Mattilsynet håndhever lovens lakse­lusforskrift, og har siden høsten 2014 fulgt en langt strengere linje enn tidligere. Veterinærmiljøene mener at man er på overtid med tanke på utvikling av alternative behandlingsmåter. Oppdrettsindustrien har den siste tiden tatt i bruk ikke-medikamentelle behandlingsmetoder i stor grad. Dette omfatter spyling, børsting, ferskvannsbehandling og varmebehandling. Dette er en stor påkjenning for oppdrettslaksen som dør i et altfor stort antall og det har heller ikke redusert problemet det totale smittepresset mot vill laksefisk.

I kamp mot parasitter og sykdommer hos husdyr vil forebygging alltid være å foretrekke fremfor behandling. Forebyggende tiltak inkluderer vaksineutvikling, avl med mål om større natur­lig motstandsdyktighet mot lus og, kanskje enklest av alt, fysiske sperrer som hindrer lusas tilgang til oppdrettslaksen. Her jobbes det med ulike løsninger, og både såkalte snorkelmerder, luseskjørt, semilukkede og helt lukkede anlegg har vist seg å fungere.  Typisk reduseres lusepåslagene og luseproblemene i takt med grad av lukking. Vi mener et krav om fullstendig lukkede anlegg er eneste farbare vei.